Lukten av sykling?

Av Børre Stensvold

En sanselig reiseskildring fra sykkelsetet
I følge en anerkjent trøndersk hjerneforsker, er de cellene som styrer og forvalter luktesansen, de eneste cellene i topplokket som klarer å fornye seg. Så dersom en ønsker å utvikle sin intellektuelle kapasitet gjennom å erstatte tapte eller kanskje enda bedre; – danne nye hjerneceller; – ja, da kan det å lukte på mye og mangt være et godt utgangspunkt.

For de som ikke tar en runde og snuser i krydderskuffen om morgenen, men lar reptildelen instinktivt styre adferden og hiver seg på sykkelen. For dem kan det vært lurt å implementere eller ta i bruk nyvunnen klokskap. Ny kunnskap basert på nysgjerrighet, forskning og litt utvikling, eller FoU om du vil, kan utnyttes samtidig med en sykkeltur til jobben. Og akkurat når sola løfter duggen fra bakken i retning av vårt lukteapparat – ofte kalt nesen, samtidig som hjulene allikevel ruller, – er det ultimate tidspunkt.

Mange tror kanskje at når en syklist ikler seg hjelm, siste skrik i fargeriktig glorete lycra-tøy og hiver seg på to-hjulingen; – ja da er det eimen av asfalt, gangfelt og frustrerte bilister som preger turen.

Neida, – første passering er en bensinstasjon, hvor minnene går til eimen av smøregrav, bensin og biler som ruser seg. Her dufter det kaffe, boller, lojalitetskort og kebab – nåtidens aromaer.

Et korrugert stålrør litt lengre ned gjør jobben sin. Lar deg trygt passere tvers gjennom vegens underbygning. En veikropp, bygget opp lagvis med stein, grus og et tynt lag asfalt på toppen. Dette skal tåle ymse transporter uten å forringes og inngå i vedlikeholds-etterslepet. Men inne i konstruksjonen lukter det muggen undergang, som selv med sin lille spennvidde på over 2,5 m defineres til å være en brukonstruksjon. Og dermed følges rutinemessig opp med inspeksjoner av dedikerte ingeniører.

En offensiv passering forbi en lettere oppfylt bussholdeplass dufter hårshampo; – både epler og tropiske aromaer fra nydusjet, lett fuktig hår. Lengre nedi bakken smetter en morgengretten hundelufter ut fra en hekk; – lukter ingenting, selv med sin svarte hundepose i hånda.

Å passere over en motorveg betyr fremdeles en stikkende gufs av eksos, før den fargeløst forsvinner inn i CO2-regnskapet. Her kjennes angen av Oslo-pakke 3; – fundamentert på et klima- og miljøengasjement, med fokus på byutvikling og mer innretning mot helsebringende sykling. Jøss, – skal tru om neste års stortingsbehandling av Nasjonal Transportplan (2018-2029) også oser av klimasatsing eller bare videre utbygging av brede motorveier og flere felt?

Midt oppi bakken, som i årevis har gitt litt ekstra melkesyre til de som har tråkket «Den store styrkeprøven» kommer den til syne. En sliten melkerampe. Den oser nostalgi og fordums storhet. Utgått teknologi, ikke-funksjonell eller avleggs infrastruktur, – tatt over av pumper, rør og maskinell behandling uten at noen brydde seg. En glemt og for mange formålsløs trekonstruksjon uten fremtid. Ikke en eneste talsperson eller en innbitt aktivist aksjonerte. Den bare forsvant ut av rampelyset? Men lukter konstruksjonen? Nei da, ikke engang en gammel melkeskvett framtvinger litt odør.

Lengre opp mot Gjelleråsen møter eimen av gjær, humle i en salig blanding fra et kjent bryggeri – og tankene raser mot en duggfrisk, kald pils i solnedgangen. En fjellsikring like etter klamrer seg fast og gir trygghet for de som tør kikke opp i berget. Den samme omsorgen gjør en enkel grønn g/s-bru i stål, og bærer oppgaven sin med stolthet – å løfte gående og syklende trygt over trafikkfarlige hindre.

Ett par kommunegrenser må krysses – her lukter folkeavstemning, lav valgdeltagelse og ingen sammenslåinger. Mens en gangtunnel, eller prefabrikkert kulvert som det heter på fagspråket, lukter ingenting. Ja, bortsett fra standardiserte og mer effektive løsninger; – kortere byggetid og kanskje gir litt mere veg for pengene?

Videre gir dunsten av nyklippet gras sommerminner, selv om det nå utføres maskinelt og effektivt av funksjonskontraktører. Hekker lukter lite, men hvis det står en syrin innimellom, – uimotståelig god duft – vårens beste? Lupiner derimot; – vegvesenet blomstrende hodepine, som stadig gjør nye erobringer, lukter miljøproblem. Men la nå humla pollinere og suse litt i sommer!

Lengre inn mot storbyen er kanskje de kollektivreisende mer jålete, i alle fall sanses en bouquet av Paris; – parfymer og dyre dufter av påtroppende passasjer. En røyker holder høflig avstand fra busskuret- og det forstås. En kreosotimpregnert g/s-bru i tre passeres mens den svetter ut sine svarte dråper; – lukter telefonstolper. Og lurer sikkert på om EU’s biocid-direktiv fremdeles vil gi unntak, slik at hun får flere søstre med samme råtebeskyttelse?

I Sinsenkrysset møter en vegg av støy, utslippsgasser, frustrerte lyder, høy ÅDT og stressede kø-sittere i flere plan. Et knutepunkt for veifarende, som først samles og så spres i alle retninger. Og trafikkmaskinen funker; – sammen med et systematisk, kunnskapsbasert og bredt trafikksikkerhetsarbeid. Tross mer trafikk, reduseres stadig antall årlig drepte og hardt skadde. En langsiktig oppgave som gir resultater, selv om en ulykke er en for mye.

Og like etter dukker en helt ny bydel opp, – Lørenbyen – nye ferske boliger reiser seg i  støvet fra gamle industritomter. Og lukten av rå betong, formolje, slump, svinnriss og liten overdekning; rett og slett laboratoriefunksjon – en visshet om at kvaliteten følges opp.

Langs Valle Hovin, på en nybygd to-felts ekspress-sykkelveg med eget fortau, burde det luktet scoring, seier, ambisjoner og byens fotballstolthet. Men neida, her forteller eliteseriens tabell om tap og sikkert en sint fotballtrener?

Mot Brynstunellen lukter det kø lang vei og åpning fram i tid. Her øynes et lys i tunellen; – fremtidig sikkerhet lukter sikkert godt hvis en får bruk for en DAB-melding eller en belyst nødutgang. Og el-bilistene er ikke lengre bare miljøvennlige idealister, men også huket opp av lave skatter, stikkontakter og lettere fremkommelighet. El-bilene er liksom litt stillere i klassen, som samtidig prøver å gi sitt bidrag til klimastrategier og lavutslippssamfunnet. Kanskje førerløs og mer trafikksikker i fremtiden? Med bruk av nyvunnen og stadig mer intelligent teknologi forsket fram av optimister – mot en utslippsfri og klimanøytral vegsektor.

Og ved reisens slutt; – kanskje har sykkelturen gitt noen flere aktive hjerneceller – en er i alle fall ikke blitt dummere.

 

Fotograf Børre Stensvold

En ny funksjon for melkeramper? Foto Børre Stensvold

 

Dette innlegget ble publisert i Fagblogg, Miljø. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s